Hei septemberdvale, oktoberrust,
november med gnistrende vinterpust –
hei fuglehjertet som hvisker i brystet.
–
August ble til november, og jeg kan puste igjen, smake på verden og glede meg. Snart er alt annerledes, og akkurat nå, nå er det mest sånn her, og det er i grunnen ganske fantastisk:
Sånn her er hagen rundt jærhuset,
når den lukter av mold, skumring, nyslått gress og sensommerregn –
Bringebærstolene (ja, det er to av herlighetene) kommer fra en liten bruktbutikk på Jæren, og de reiste hjem sammen med meg på toget. Nå gliser de mot meg om morgenen, med løfter om en farverik dag.
Å komme hjem fra magiske New York var litt som å falle ned i et sort hull av hverdag, regnværstunge skyer og jetlag. Jeg savnet utforskningen, det yrende livet, følelsen av at det alltid skjer noe – at noe er på gang, eventyret.
Men etter noen dager lettet gråheten, og alle de vakre tingene ble synlige igjen. Nå fylles dagene med husmaling (jærhuset har vært brunt men holder på å bli hvitt med grønne vinduskarmer!), sancerre, rosestell, rabarbrasaft, sommerkjoler og baldurpoter, og det er tross alt ganske så godt å være hjemme igjen.
