Først ferskpresset blodappelsinjuice, brie og jordbærsyltetøy, og 2 store kopper med lun kaffi, så en liten morgentur med B for å kjenne på den milde, myke lufta og myse i morgensola. Og endelig, endelig fant jeg gåsunger, det sikreste vårtegnet av alle
Og snøklokker!
Nå bærer det på jobbintervju – er det noen andre som har funnet vårtegn i dag?
In English, please:
Finally some signs that spring is on its way!
Jeg drar på Kierkegaardforedrag, drikker rødvin på en onsdag, har vaktemesternøkkelen rundt halsen og snakker med ukjente mennesker. Fine mennesker, mennesker som kjente min far da han var ung, mennesker som kan 7 språk og som sykler, mennesker som bor i store, vemodige murhus. Jeg fniser meg hjemover, langs isglatte skogsveier i nattemørket, K holder meg i armen for at jeg ikke skal falle, men jeg faller jo ikke. For det er klart, kaldt og stille, som om skogen venter på våren.
Om morgenene våkner jeg tidlig, av lyset som kiler mot øyelokkene. Jeg pakker inn bilder og tenker at det er så fantastisk, så magisk, at disse ukjente menneskene har kjøpt mine bilder, og så lurer jeg på om bildene kommer til å henge på kjøkkenveggen, ved teboksene, eller på soverommet, over smykkeskrinet.
Snusmumriken er fin å ha når en trenger en kaffepause.
Og det er stort sett alltid rett med en kaffepause.
Jeg puster inn i Bergen, ut i Flekkefjord, og inn igjen i Bergen. Bursdagsfeiring, flyttelass, nye gamle fretex-hagemøbler, sjokoladekake, pinnekake, morgenkaffe og så ut på veien igjen. Bilen er buldrende stor og knallgul og vinden sliter i den. Tunnelene er dype, mørke og skitne, og på ferjene dundrer bølgene mot skroget som gigantiske sinte knyttnever, imens K og meg spiser sveler og B peser om kapp med seg selv. Snart er alt annerledes igjen.
In English, please:
We are moving, and so many things are changing all at once.