Kategoriarkiv: historier

Hverdagen


12673373465_4d31593b08_o

10058298325_273f530ba0_o
13534421634_6a5ed4b3fd_o

Jeg står opp når det ennå er bekmørkt og stille i huset. Det er kaldt i stua, jeg setter på ovnen og vann til kaffi. Jeg liker så godt å være den første som er våken, vite at de andre fortsatt sover trygt og godt og varmt, liste meg over tregulvet for ikke å vekke dem.

På toget sitter jeg helst i den bakerste vognen, ved vinduet som vender mot soloppgangen. Togturen tar nesten en halvtime og jeg leser slike ting som jeg aldri helt har fått tid til å lese før, men alltid har hatt planer om. I dag leser jeg Steal like an artist, og drømmer om boka jeg aldri får begynt på.

Det er høst langs toglinjen, morgentåke og okergule trekroner, høstmørke striper av natt som ennå stryker langs togskinnen, trøtte og kalde. Ennå er det et par timer med dagslys igjen når jeg slutter på jobb, men snart vil det bli mørkt allerede på togturen hjem. Og det er akkurat som om det er noe jeg har glemt å huske på, kanskje noe jeg har glemt å være.

Her og nå er alt så nært og så fjernt, fingrene mot ruta, det kalde glasset og den slitsomme dialekta i setet foran meg. Jeg har vært her før, så mange ganger, som noen andre, en annen dag – men jeg har ikke vært her før som dette.

Kjære Bergen

 

1712.04.14.JPG

Vi har vært på bergensbesøk i helga – fotografert, spist frokost på fine kafeer, snakket med slike fine mennesker som er akkurat like nære på tross av tid og avstand, vandret rundt i brosteinsmauene i pøsregnet og i kveldssola og hilst på Bergen – nydelige, myke, dyvåte, farverike, underfundige, lune Bergen.

Det finnes så mange måter å høre hjemme på. Og på noen måter vil jeg alltid høre hjemme i Bergen.

Bergen er 7 år av mitt liv, brusende frihet, mykvåte brosteiner i tidlige morgentimer,  – hemmeligheter og løfter, planer og drømmer. Bergen er et håp i meg, alltid.

2412.04.14.JPG

2112.04.14-red.JPG

1012.04.14-red.JPG

412.04.14.JPG

1212.04.14.JPG

712.04.14.JPG

1412.04.14.JPG

2312.04.14.JPG

512.04.14.JPG

1112.04.14.JPG

2012.04.14.JPG

Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svever over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjeldan gong når det heilt svimlande høgder av stordom --Ragnar Hovland. Tiril Hauan Photography: sitrende.net / tirilhauan.net / fotoforundring.no

Om migrene og om å være sulten på verden

Tiril Hauan Photography: sitrende.net / tirilhauan.net / fotoforundring.no

Jeg er en av dem som mister timer, dager og uker til migrene. En av dem som gjemmer seg i mørke, kalde, rom og skyr lys, lukter, smaker, lyder. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt det sånn, men det har blitt mye bedre med årene, ettersom jeg har lært meg hva jeg ikke tåler så godt og hvordan jeg kan unngå de verste anfallene.

Men hver gang  jeg kommer tilbake igjen, hver gang det blir bedre og jeg kan se, lukte, kjenne på og smake på verden uten at det gjør vondt – hver gang jeg står opp av den mørke senga igjen, – da er jeg så gruelig sulten på verden. Lukten av regnet, lyden av kaffetrakteren, hundepoter mot gulvet, lille e’s latter, morgenlyset mellom fingrene – alt blir så tydelig – klarskrift og store bokstaver mot mørket og stillheten. En varhet jeg aldri ville vært foruten.

Tiril Hauan Photography: sitrende.net / tirilhauan.net / fotoforundring.no
Tiril Hauan Photography: sitrende.net / tirilhauan.net / fotoforundring.no
Tiril Hauan Photography: sitrende.net / tirilhauan.net / fotoforundring.no

(Bildene er for øvrig ikke mine, men de er lenket, så klart.)

Breathe in, breathe out

Noen dager våkner en med grålysning og stjernestøv bak øyevippene, og en vil ikke blunke evigheten bort, men heller svaie slik, falle slik, helt til det ikke er noe igjen av alt det andre en måtte være. Til de grunne kategoriene er tomme, asfaltfotsporene hvisket ut, til dagen kun er solen i ansiktet, lyset som kiler mot kjevebeina, yrende uvirkelig.

(Bildene er lenket, naturligvis.)