Jeg pakker opp morgenen,
men den er innhyllet i tåkedrømmer og nattesang,
i veldig floker av stjernestøv,
for aller helst vil den være mørke.
In English, please:
And so I unwrap the morning,
though it is shackeled in misty dreams and nocturnal songs,
in great tangles of stardust,
for it always longed to be darkness.
Jeg faller, forsiktig denne gangen. Hendene vris innover, mot mykheten mellom ribbeina, og det dundrer i håndleddene.
Det er ikke slik at det er kaldt lengre,
for kulden har blitt til varme, og varmen har rent utover lanskapet i gyldne silhuetter.
For noen ganger er det stille. Og noen ganger er det som om verden farer gjennom en, i akvarellfarver. Og om en kjenner etter, så kan en kjenne hvor rustne knærne og albuene har blitt gjennom vinteren.
Jeg står opp med solen,
en gammel venninne som fletter nye sanger av morgentåken.
In English , please:
After winter must come spring.
Noen ganger, når byen blir grå og tynnslitt og asfalten er ru under føttene og hard mot hjertet –
noen ganger, når luften ligger fuktig og tung i gatene, og støvlene graver tåkestier i formiddagen,
noen ganger, noen ganger er hendene klamme og knokene såre under huden, og lengselen er en bortkommen skogsdue som kurrer i en skitten bybakgård.
In English please:
Living in the city, longing for the forest, the ocean, and the people belonging to them.