Jeg samler jeg på øyeblikk. Lukten av gamle bøker og myke, nedsunkne ørelappstoler i fløyel, lyset som reflekteres i sølepyttene om morgenen, dagen som starter med buldrende busser og mennesker som nesten sover, men bare nesten, for snart skal de av, og duskregnet som mest er tåke og som innhyller byen i duggvåt vårlengsel. Jeg samler på blikkene, smilene, ordene til fremmede, på tårene og tomheten.
3 magiske frøkner på besøk, sprudlevin ute i det iskalde jærlanskapet – mellom sanddynene, bursdagssangen på mandolin, amerikanske pannekaker, å se gjestene innta kjøkkenet for å bake herlige rundstykker, rabarbrasaft, lange morgenkaffistunder, munchkin, vårlys, årgangsbalsamico, myk latter, hard latter, mye latter, å dele gamle hemmeligheter langt uti nattetimene, kaizers, sjokolademousse, snøklokker, røde lepper og kjoletid, smilende bursdagsgaver, klokkeblomster på trappa, ulende vind om natta, privatsjåfør, dikting av detektivromaner om naboene rundt frokosbordet, kilehæler og solbriller i sandstorm, og følelsen av å være levende, så veldig levende.
(Litt som en fugl som flyr i sommernatten, helt uten å huske at det er vinter.)
Jærstrendene er lange striper av sollys, blendende hvite og glitrende. De er til for å springe og danse på, de er til for bølgeskumlek, – med iskaldt febrbruarhav til anklene og smilende havbris i håret (eller eventuelt i pelsen, alt etter som).
