


Jærstrendene er lange striper av sollys, blendende hvite og glitrende. De er til for å springe og danse på, de er til for bølgeskumlek, – med iskaldt febrbruarhav til anklene og smilende havbris i håret (eller eventuelt i pelsen, alt etter som).






Jærstrendene er lange striper av sollys, blendende hvite og glitrende. De er til for å springe og danse på, de er til for bølgeskumlek, – med iskaldt febrbruarhav til anklene og smilende havbris i håret (eller eventuelt i pelsen, alt etter som).




Kokosboller,

tivolilamper i pastell og draumspelbilder i gamle rammer,

liljekonvallkopper og fine gamle kameraer,

fine sitat som kommer i posten fra snille blogglesere,

kaldt februarregn mot vinduet, men varme og stearinlys inne,

k som skriver inn viktige, men bortglemte ord i kokeboka,

den aller fineste kalenderen

og verdens mykeste øyne.
Ettermiddagste helt til det blir bekmørk kveld, og en liten tur sørover for å hente et sårt savnet piano (endelig står det i kjelleren, klart til å lekespille Tori, svenske trubadurvisor og myke amollsanger når ingen hører på).
Lørdag var antikkmarked på Figgjo, med lapskaus med alt for mye pepper i og iskaldt februarregn. Her er noen skatter som ville bli med hjem (jeg synes i grunnen perlemor er ganske så effektivt mot frost).





(Hva synes du hjelper best mot februarfrosten?)
Jeg lengter etter vår. Etter snøklokker, irrgrønne blader, luft som ikke svir mot kinnene, men er myk og mild. Jeg lengter etter lyse morgener, klukkende bekker, å drikke morgenkaffien på verandaen, epleblomster, ballerinasko og pastellkjoler. Jeg lengter etter gåseunger, lam, suset fra bjørkebladene og picnic langt inni skogen. Jeg lengter etter å kjenne bakken under føttene, gjennom tynne skosåler, å gå uten tre lag ull på kroppen, uten luer, skjerf og votter, å stå i loppemarkedkøer og kjenne solvarmen mot ansiktet, helt uten å fryse.






