Fredag – det regner duskgrått og stille. Nakken er sår, halsen øm og jeg klarer ikke helt å skille mellom forkjølelse og det å bare være sliten. Så grunnleggende sliten. Jeg forsøker å fokusere å puste når jeg skal sove; pusten i nesa, i munnvikene, bak ribbeina, i magen. Mens hjertet dunker i hele kroppen.

Lørdag har god tid til morgenkaffi, antikkmesse, karbonadesmørbrød, tåkelandskap og flislegging helt til det blir mørkt og vi er så trøtte at vi faller ned i sofaen og ser på en skikkelig dårlig film. Det er enklere å puste uten at det gjør vondt. Men noen ganger hugger det i magen og jeg må stoppe litt for ikke å knuse.

Søndag – Vi drar på søndagstur i hundeskogen, med kvikklunsj og kaffi. Treffer mange myke snuter og logrende haler – og de gjør så godt. Små, store, buldrende, forsiktige, langhårede, korthårede, prikkete, ensfarvede og med fregner på snuten. Etterpå blir det mer flislegging, og vi lager rømmevafler med hjemmelaget plommesylt til, mens Baldur ligger ute på plenen i marssola og gløtter inn kjøkkenviduet. Og jeg vet at det kommer til å gå bra, det kommer til å gå bra.