Her er en ny gammel skatt som er ganske så magisk i grunn; et slags brett i glass med snirklete messingkant og et nydelig broderi inni seg, som smidd utav et eventyr.
Perfekt til å tenne stearinlys på, eller til snøklokker tidlig i februar. Eller kanskje til å servere makroner eller hjemmelagede karameller på, når en har favorittgjestene på besøk.
Fredag – det regner duskgrått og stille. Nakken er sår, halsen øm og jeg klarer ikke helt å skille mellom forkjølelse og det å bare være sliten. Så grunnleggende sliten. Jeg forsøker å fokusere å puste når jeg skal sove; pusten i nesa, i munnvikene, bak ribbeina, i magen. Mens hjertet dunker i hele kroppen.
Lørdag har god tid til morgenkaffi, antikkmesse, karbonadesmørbrød, tåkelandskap og flislegging helt til det blir mørkt og vi er så trøtte at vi faller ned i sofaen og ser på en skikkelig dårlig film. Det er enklere å puste uten at det gjør vondt. Men noen ganger hugger det i magen og jeg må stoppe litt for ikke å knuse.
Søndag – Vi drar på søndagstur i hundeskogen, med kvikklunsj og kaffi. Treffer mange myke snuter og logrende haler – og de gjør så godt. Små, store, buldrende, forsiktige, langhårede, korthårede, prikkete, ensfarvede og med fregner på snuten. Etterpå blir det mer flislegging, og vi lager rømmevafler med hjemmelaget plommesylt til, mens Baldur ligger ute på plenen i marssola og gløtter inn kjøkkenviduet. Og jeg vet at det kommer til å gå bra, det kommer til å gå bra.
Vi har snekret nye kjøkkenhyller! De passer i grunnen perfekt til pastellporselen, viktige sitater («den eneste måten å bli kvitt en fristelse er å gi etter for den»), den fine gamle kjøkkenvekta og andre hverdagsskatter. Morgenlyset smiler forsiktig inn gjennom kjøkkenviduet, og snart, snart er det irrgrønn vår.
Jeg samler jeg på øyeblikk. Lukten av gamle bøker og myke, nedsunkne ørelappstoler i fløyel, lyset som reflekteres i sølepyttene om morgenen, dagen som starter med buldrende busser og mennesker som nesten sover, men bare nesten, for snart skal de av, og duskregnet som mest er tåke og som innhyller byen i duggvåt vårlengsel. Jeg samler på blikkene, smilene, ordene til fremmede, på tårene og tomheten.
