Så underlig å bære på et liv inni seg, et liv innenfor min hud, et liv som ikke er mitt eget. Så forunderlig merkelig og ukjent, så magisk og rart og fint.
Og mens jeg venter på å endelig få treffe den lille frøkna, våres det sakte utenfor. Snøklokker og påskeliljer, forsiktige grønne gresstrå som nølende søker mot solen. Gåsunger, lukten av solvarm asfalt, smilende mennesker uten vinterjakke på. Og jeg tenker at alt dette skal hun få oppleve for første gang, snart, snart – en hel verden i gave.
Så merkelig å bare vente, men utålmodig drømme om hva hennes liv kan bli; om hva hun skal få oppleve, oppdage og undre seg over, hvem hun skal få være, hva hun skal få kjenne. Jeg håper hun får sitre og drømme, dundre og leke, snuble og skrape knærne og reise seg igjen for så å stå litt rakere, litt nærmere stjernene. Jeg håper hun får danse med sommerfugler og lukte på alle verdenes byer. At hun får treffe fantastiske mennesker og lytte til utrolige historier som tar pusten fra henne.
Jeg håper hun får kjenne godhet, kjærlighet, at hun får dra på eventyr i verden, og på oppdagelsesferd i seg selv. Jeg håper hun kan få bli den hun selv ønsker å være, og farvelegge verden i nyanser hun selv har valgt.
