Second time around

0A5A3782red
Det er vinterhøst og jeg venter. Verden er bar og åpen, den rusker i meg i takt med vinterstormene (nærere, så fjernere), men jeg hviler
og venter.

Det er lenge siden sist, alt er annerledes og alt er likt. De første månedene i dvale, maten som smaker aske, forventningen som vokser, drømmene. Nærheten til verden, søvnen. Å kjenne de små føttene mot mitt indre, kan det finnes noe skjørere,
noe mykere.

(Lille e lurer på om den lille ikke kommer snart, hun synes det tar alt for lang tid. Jeg på min side kan ikke forstå hvordan det kan gå så fort denne gangen. April er så nær, og enda nærer ved hvert lille hjerteslag.)

0A5A3565
0A5A3948

0A5A3241

0A5A3968
0A5A3535
0A5A4019
0A5A3767

En sommerdrøm

0A5A1953

Stranda ligger to minutter unna huset vi bor i, og vi kan gå barbeint gjennom enga og være der mens det ennå lukter morgen. Lille E springer helst, med nye sandaler på og med store klodder av sommerfrihet i håret. (Jeg prøver å gre dem ut når kvelden kommer, men hun har aldri tid til å stå stille.)

Vi er sju voksne og fire små. Vi er familie og vi er sammen nesten hele tiden, spiser sammen, er på stranda sammen, leker sammen. Huset er svært; en gammel gård med balkong og utsikt utover havet. Et stykke unna de andre husene, omkranset av gamle rosebusker og markblomster.

Tidlig om morgenen brytes stillheten av iherdig fuglesang. Lille E våkner og snakker om fugler; sniker seg opp og får være med bestefar og mormor til vi våkner. Hun leker med kusinene sine, baker rundstykker med bestefar og blåser bobler med verdens beste tante. Samler «marmeladesteiner» utenfor og vil helst ha dem alle med hjem.

Jeg prøver å snike meg unna om morgenen, for å samle noen ord på et ark, i en mappe. Jeg hører stemmene deres, smiler, sitter til kaffien blir kald og gir opp. Ordene er ikke her. Senere fotograferer jeg min søster i enga, hun må snurre rundt og rundt og sommerkvelden er myk av latter.

Husene i landsbyen er små, av mur, mange med torvtak, og det vokser store, farvemyke blomster langs kantene; de gror nesten høyere enn husene. Det er enger overalt; de strekker seg utover, og noen er farvet av villblomster, andre av korn og dyrket mark. Det er så vakkert; lyset er som fløyel og jeg vil helst ta bilder hele tiden. E sier hun vil flytte hit – være her alltid, jeg tenker at verre ting kunne skjedd.

Om kvelden kan vi se månen stå opp av havet; stor og rødglødende, vi står klistret til vinduet. Stillheten er tykk, myk, god – og den kommer fra havet.  Vi drikker hvitvin og lokalt øl, sammenligner myggstikk, dovner i den store sofaen og teller dagene som går alt for fort.

Det springer en hare gjennom grålysningen, vi vil alle se den, men den springer så fort at bare noen får skimtet den.

0A5A2093
0A5A1754
0A5A2259

0A5A1607

0A5A1531
0A5A2074

0A5A1543

0A5A2121

0A5A1519
0A5A1593

0A5A1184

0A5A2312

0A5A1547
0A5A1394
0A5A1409
0A5A1563

Save

Save

Save

Save

%d bloggere liker dette: