Bergtatt

Leppene dine smaker salt, av hav og stødig vind, og de er ru som grove sandkorn mot mykheten av øyene dine. Jeg vet du har vært ute igjen, i skumringen. Ute, der hvor bølgene mot klippene er din vuggesang, en dundrende stille motvekt til en dempet, forvrengt verden. Ute, men vinden i dryppvåte krøller, ute, med fregner under en våknende stjernehimmel.

Og du dundrer mot meg, dype dønninger mot mørke hjertekamre. Bugnende minner, foten som sitter fast i en rot, og jeg faller, faller til morkne løv mot ansiktet, lukten av sopp og barskog, smerte i ankelen, lattersmil i øyekroken, doggvåte sukkerblomster og hvor søtt de smaker, til og med bladene. Solen gjennom skogstaket, strålene som kjærtegner forfrosne fingre, fuglesangen, mykheten av mosen mot håndleddene. Latterkrampe, og mold på kinnet. Men du er ute, ute i roen kun havet kan gi.

Og jeg bor her alene nå, på skyggesiden.

5 tanker om “Bergtatt”

  1. Har du skrevet dette selv? Så nydelig, jeg hørter på Susanne sundfør nå, mens jeg leste dette, ble skikkelig tatt av stemningen, hehe :)

    \\ Takk for bloggtips ;)
    Siste blogginnlegg fra iseliniselin: F for

    1. Linjen i kursiv er fra Helge Stangnes (og hele diktteksten kommer i sangen dersom du trykker på linken ;) )

      Ellers er alle bilder og tekster er mine, med mindre en annen fotograf eller skribent er oppgitt. Takk for hyggelig komentar.

  2. dear, your blog is lovely and though i’m not familiar with the words and language that you are using, i’m still following… i just love looking at the photos and your fonts are so magical….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge