Sitrende

Jeg kunne pustet varsommere, undret stille, drømt forsiktig. Latt morgenen avløse natten uten å puste inn stjernerommet og smake på morgenlyset.

Jeg kunne kjent senene knytte seg om knoklene i harde never som knuste mot fortiden. Hvesende utilgivende, forbitrende kompromissløst.

Jeg kunne snublet i gråsprengte vintersmau og kjenne at sommeren kun varmet helt ytterst i fingertuppene. Fremmed og hjemløs i tåkelandet.

Jeg kunne fylt lungene fiolette av sommerfuglevinger og kilt meg gjennom høsten, i blondekaruseller og solbleke korketrekkere.

Men jeg bærer forundringen ved mitt hjerte, og trår velkjente valser i nye takter, snublende, men sitrende.

In English, please:
About all those things one never becomes, yet carries within.

4 tanker om “Sitrende”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

CommentLuv badge